Norsk Designcentrum 1963-1974

Den 29. november 1963 kunne Eksportrådet og Industriforbundet kunngjøre opprettelsen av Norsk Designcentrum (NDC). I formåls- paragrafen het det at Norsk Designcentrum skulle ”fremme god industriell formgivning av norske industriprodukter, med henblikk på å gjøre norsk industri mer konkurransedyktig i inn- og utland".

Norsk Designcentrum ble organisert som en stiftelse med eget styre, et råd bestående av 43 representanter fra alle bransjer organisert i Norges Industriforbund. Administrasjonen talte 10-15 ansatte.

Norsk Designcentrum åpnet sine dører for publikum i januar 1965 i det nyoppførte Industriens- og Eksportens Hus på Drammensveien i Oslo, det såkalte Indeks-Huset på Solli plass. Her disponerte designsenteret 2.250 kvadratmeter kontor- og utstillingslokaler med foto- og designerarkiv, bibliotek og dessuten konferansefasiliteter med kafeteria og restaurant. I europeisk sammenheng var senteret unikt.

Formidling av designere

Et av NDCs hovedformål var å formidle designerassistanse til industrien. De første årene var dette en tjeneste NDC tilbød gratis. I 1968 bevilget myndighetene kr. 100.000,- til opprettelsen av Småindustriens designfond. Her kunne bedrifter som ellers ikke hadde økonomisk evne til det, søke om støtte for å engasjere industridesigner. Støtten ble gitt vederlagsfritt etter fastlagte regler. Først når produktet ga en inntjening, skulle deler av overskuddet gå tilbake til fondet i form av royalties.

Utstillinger

NDC arrangerte også jevnlig utstillinger som skulle gi et mest mulig dekkende bilde av bredden i norsk ferdigvareproduksjon. Eksportrådet brukte utstillingene som et ledd i eksportarbeidet, og NDCs faste jury delte ut NDCs Merke for God Design. Utmerkelsen skulle stimulere til bruk av design og gi eksempler til etterfølgelse for andre bedrifter. Utstillingene dannet også rammen rundt de årlige utdelingene av Den Norske Designprisen, stipendietildelinger og offisielle mottakelser fra utlandet.

Økonomiske hensyn

Denne første tiden var preget av en oppdragende holdning, der designsenterets ideelle målsetting snart kom i konflikt med kommersielle hensyn. NDCs økonomi var basert på en 50/50-fordeling av statlige tilskudd og inntekter fra leie av utstillingsplass. NDCs jury forbeholdt seg imidlertid retten til å avvise "uantagelige" produkter. Dette ble en trussel mot NDCs økonomi fordi mange produsenter som ble utsatt for hard kritikk senere trakk seg fra utstillingene. For bedriftene var kommersielle fordeler ved å få sine produkter utstilt viktigere enn NDCs designfremmende arbeid.

NDC skulle snart få vanskeligheter med å klare sine økonomiske forpliktelser. I 1967 flyttet Norsk Designcentrum ned i Indeks-Husets underetasje, der de måtte klare seg på mindre enn halvparten av det arealet de hadde hatt i sin glansperiode. Men driften fortsatte som før. Utstillingsvirksomheten avtok ikke, og ekstrabevilgninger fra Industridepartementet gjorde det mulig å arrangere stadig flere utstillinger i utlandet. Men i rivningen mellom kravet til egeninntjening og senterets ideelle designfremmende formål, mistet nå NDC friheten til å bestemme hvilke produkter som skulle stilles ut. Dermed gikk også mye av utstillingenes pedagogiske og informative innhold tapt.

Mot slutten

Dette ble etter hvert en umulig situasjon. Juryens medlemmer hadde gjentatte ganger truet med å trekke seg fra sine verv. Kritiske røster snakket nå om et "lille Sjølyst", og antydet med det at NDC hadde karakter av å være en varemesse mer enn et designsenter. Internt i Omstillingsfondet stilte man spørsmålstegn ved om tiltaket svarte til de opprinnelige forventningene. I 1973 ble søknad om tilskudd til Småindustriens designfond og om midler til videre drift av NDC avslått i tur og orden. Tilsagn ble derimot gitt på søknad om tilskudd til avvikling av driften med virkning fra 1. juli 1974.

Men det var bred enighet om at man hadde behov for en statlig designfremmende organisasjon. Derfor stiftet man Rådet for Industridesign (RID).