Norge - "den fullendte forms land"

"Vi lever i designens tegn. Nå bør norsk industri, våre myndigheter, designere og alle andre som er knyttet til produksjon og omsetning forenes om det felles mål å sette Norge på kartet internasjonalt som den fullendte forms land." (NDCs styreformann, Nils Fredrik Aall, i Polyteknisk Forening, 10. mars 1964)

Jan Romsaas, kunsthistoriker. Artikkelen ble først publisert i Designboken 2004.

"Det blåser en nesten orkanaktig vind"
Norsk Designcentrum (NDC) ble stiftet den 29. november 1963, av Industriforbundet (i dag NHO) og Norges Eksportråd (i dag Innovasjon Norge) "med formål å fremme god industriell formgivning av norske industriprodukter, med henblikk på å gjøre norsk industri mer konkurransedyktig i inn- og utland", som det het i formålsparagrafen. Stiftelsen ble organisert med et eget styre, et råd bestående av 43 representanter fra alle bransjer organisert i Norges Industriforbund og en administrasjon på 10-15 ansatte. NDC åpnet sine dører for publikum i januar 1965 i det nyoppførte Industriens- og Eksportens Hus, det såkalte Indeks-Huset på Solli plass i Oslo. Her disponerte designsenteret 2.250 kvadratmeter kontor- og utstillingslokaler med foto- og designerarkiv, bibliotek og konferansefasiliteter med kafeteria og restaurant. Norsk Designcentrum var med dette Europas største i sitt slag.

Det er vanskelig å se hvordan en slik storsatsning var mulig å få til. Etterkrigstiden hadde riktignok vært preget av uavbrutt vekst, og Trygve Brattelis forestilling om "de gylne 60-åra" så ut til å skulle slå til. Men det er allikevel et faktum at det var nettopp i begynnelsen av dette tiåret at de første tegn til stagnasjon i økonomien viste seg. I tillegg fikk vi for første gang siden mellomkrigstiden ustabilitet i det politiske landskapet, med brudd i Arbeiderpartiets dominans og stadig skiftende regjeringer.

Det må derfor ha vært sterke og entusiastiske krefter som fikk slått i gjennom sitt budskap om nødvendigheten av å satse på god design i norsk ferdigvareindustri. ID-gruppen (i dag Norske Industridesignere) hadde ivret for saken siden 1955. Daværende formann, industridesigneren Thorbjørn Rygh, ble tildelt Norsk Designråds Ærespris i 1998 for sitt fagpolitiske engasjement gjennom en lang yrkeskarriere. Han ble sitert i Morgenposten 6/12-1963:

"...nå ser vi faktisk at alt vi ønsket oss, praktisk talt, oppfylles på en gang. Det blåser en nesten orkanaktig vind, når det gjelder industrial design ... – Og det bemerkelsesverdige er at det ikke er industrien selv, egentlig, men myndighetene og institusjonene (Norges Eksportråd og Industriforbundet) som har gitt støtet."

"En nøkkel til løsningen av industriens problemer"
Det myndighetene og stifterne av NDC hadde sett, var at norsk ferdigvareindustri ble stadig mer utsatt for konkurranse utenfra. Det var bred enighet om at eksporten av norske ferdigvarer måtte økes i de kommende årene. Små produksjonsenheter og begrensete serier ga imidlertid høye priser, som gjorde at norske ferdigvarer måtte skaffe seg andre fortrinn i konkurransen. NDCs styreformann, Brukseier Nils Fredrik Aall, ble referert i Morgenbladet den 11. mars 1964:

"Vår ferdigvareindustri har et batteri av handicaps i den store konkurransen som små bedrifter i et beskjedent industriland med svak kapitalbakgrunn alltid vil måtte stri med. (...) Vi kan ennu ikke ta sikte på de store markedsandeler. (...) Vi kan derimot arbeide på den eksklusive del av en rekke eksportområder hvor det virkelig er rikelige avsetningsmuligheter for alt vi kan lage med særpreg, med kvalitet: varer som er rasjonelt produsert av riktige og hensiktsmessige materialer med god form. Derfor er design i dagens situasjon en nøkkel til løsningen av en rekke av de problemer vår handlekraftige industri bakser med."

Da Per Årstad, NDCs første direktør, kunne ønske publikum velkommen til åpningsutstillingen den 5. januar 1965, var det med forventningen om at de besøkende skulle oppfatte NDC som et kraftsentrum for norsk industri. Et av NDCs hovedformål var å
formidle designerassistanse. De første årene var dette en tjeneste som NDC tilbød gratis.

Fra 1968 ble det gitt støtte til kjøp av designertjenester gjennom Småindustriens designfond. Men det var utstillingsvirksomheten som ga form til NDCs ansikt utad. NDC arrangerte løpende utstillinger i et forsøk på å gi et mest mulig dekkende bilde av norske ferdigvarer. Eksportrådet brukte utstillingene som et ledd i eksportarbeidet, og NDCs faste jury gikk rundt og tildelte produkter NDCs Merke for God Design etter utarbeidede vurderingskriterier.

Ved siden av en permanent "eliteutstilling" som viste produkter som var tildelt Merket for God Design, ble det avholdt temautstillinger med titler som "Produkter som holder - 10 år eller mer" (1968), "Design fra Belgia" (1969) og "Laminat og bøytremøbler" (1974)

Utstillingene dannet også rammen rundt de årlige utdelingene av Den norske designpris, stipendietildelinger og offisielle mottakelser fra utlandet eller markeringer som 25-års jubileet for Årdal og Sundal verk (1972).

I løpet av de første to årene ble det meldt om så mange som 365 000 besøkende. Selv om dette tallet måtte halveres etter at det ble oppdaget en feil ved det automatiske telleapparatet, vitnet det om en imponerende interesse for NDCs utstillinger.

"Lille Sjølyst"
Den første tiden var preget av en oppdragende holdning der designsenterets ideelle målsetting snart kom i konflikt med de kommersielle hensyn. NDCs økonomi var basert på en 50/50 fordeling av statlige tilskudd og egeninntekter fra leie av utstillingsplass. NDCs jury forbeholdt seg imidlertid retten til å avvise "uantagelige" produkter, og ble dermed en trussel mot NDCs økonomi. Mange av de produsentene som ble utsatt for hard kritikk trakk seg senere fra utstillingene. For produsentene veide det rent kommersielle utbytte ved å stille ut tyngre enn NDCs designfremmende arbeid.

Vurdering av klesprodukter bød på særlige problemer for NDCs faste jury. Den fant liten sammenheng mellom konfeksjonsindustriens kriterier for moteriktighet og de kriterier for god design som ble gjort gjeldende for andre produktgrupper. Stilt overfor lilla helsetrøyer og lommeklaffer som ikke skjulte noen lomme, måtte juryen konkludere med at avstanden mellom de to holdningene - den designmessige og den motemessige - ble for stor til at det lot seg gjøre å utforme felles kriterier for vurdering. Da ingen konfeksjonsprodukter etter to år ennå var tildelt noe Merke for God Design, ønsket heller ikke klesprodusentene å benytte NDCs utstillingssaler.

NDC fikk derfor snart vanskeligheter med å klare sine økonomiske forpliktelser. I 1967 måtte arealet reduseres til 1000 kvadratmeter i Indeks-Husets underetasje. Driften fortsatte som før, men i dragningen mellom kravet til egeninntjening og senterets ideelle designfremmende formål, mistet nå NDC den nødvendige frihet til å bestemme hvilke produkter som skulle stilles ut, og dermed forme utstillingene etter pedagogiske og informative retningslinjer. Juryens virksomhet måtte tøyles og stadig flere produkter av designmessig dårlig kvalitet fikk slippe igjennom.

Dette ble etter hvert en umulig situasjon. Juryens medlemmer hadde ved gjentatte anledninger truet med å trekke seg fra sine verv. Kritiske røster snakket nå om et "lille Sjølyst", og antydet med det at NDC hadde karakter av å være en varemesse mer enn et designsenter. Fra bevilgende myndigheter ble det nå også stilt spørsmål ved om tiltaket svarte til de forventningene som i sin tid ble stilt. I 1973 ble søknad om midler til videre drift av NDC avslått. Tilsagn ble derimot gitt på søknad om tilskudd til avvikling av driften med virkning fra 1. juli 1974.

Designsenter blir Designråd
Det var bred enighet om at det var nødvendig å opprettholde det internasjonale kontaktnettet som NDC hadde bygget opp gjennom drøye ti års drift. Rådet for Industridesign (RID) ble stiftet 12. august 1974 for å være en formell adresse til det norske designmiljøet og for å videreføre noe av den designfremmende virksomheten som NDC hadde forsøkt å drive. RID ble organisert med et Råd som i realiteten fungerte som et arbeidende styre, og en administrasjon med Thorbjørn Rygh som deltidsansatt daglig leder og en fulltidsansatt sekretær.

I 1980 bevilget Industrifondet midler til å innføre ordningen Designer til leie, med visse likhetstrekk med det tidligere Småindustriens Designfond. Designerarkivet ble samtidig bygget ut, og den generelle formidlingstjenesten som RID hele tiden hadde drevet, fikk med dette et løft i retning av hva den er i dag.

Gjennom 1980-årene ga økte bevilgninger muligheter for å arbeide mer målrettet og langsiktig. Merket for God Design ble gjeninnført i 1984 og ble raskt et viktig verktøy for RID til å rette offentlighetens interesse mot sitt arbeid. Designdagen ble en årviss begivenhet med fagseminarer, tildeling av Merket for God Design, stipendier og etter hvert også designpriser.

Rådet for Industridesign skiftet navn i 1986. Norsk Designråd (ND) har i de senere årene fått gjennomført en rekke markedsundersøkelser og et forskningsprosjekt som viser at design er et vel så viktig konkurransefremmende tiltak i dag som det var i 1963. Det er knyttet nye bånd til det internasjonale designmiljøet og nedslagsfeltet nasjonalt er betydelig utvidet gjennom samarbeidsavtalen i 1998 med SND (idag Innovasjon Norge).

Norsk Design- og Arkitektursenter
Siden avviklingen av NDC i 1974 hadde ND ikke disponert egne utstillingslokaler. I 1983 tok ND opp samtaler med Landsforbundet Norsk Form om en felles presentasjon utad. I første omgang tenkte man seg et "Designhus" i Uranienborgveien 2, der begge organisasjoner den gang hadde sine kontorer. På noe lengre sikt så man for seg å samle alle designorganisasjoner under ett tak i et større lokale sentralt i Oslo eller i Bærum kommune. Da ND i 1987 flyttet inn i egne lokaler i Oscars gate 53, ble imidlertid planene om et designhus lagt på is.

Et nytt, og atskillig mer vidløftig innspill, kom i 1988 da Knut Yran, tidligere designsjef i Phillips i Nederland og NDs styreformann fra 1982 til 1987 ba om å få møte rådet for å få ventilere sitt forslag til et nybygg som kunne huse de mange fagorganisasjonene, og spesielt ND og Landsforbundet Norsk Form. Det var tenkt plassert på Kontraskjæret ved Akershus festning som et lavt toplans bygg som skulle gli inn i terrenget uten å stenge for utsikten. Det skulle i seg selv være en arkitektonisk attraksjon. Bygget ville romme 2250 kvadratmeter og koste anslagsvis 40-50 millioner kroner.

Som kjent ble dette ikke noe av. Senere, i 1994, ble Landsforbundet Norsk Form omdannet til Norsk Form. I 2001 ble det på nytt innledet et samarbeid med Norsk Form for å se på mulighetene for et "Designens Hus". Denne gangen rettet man blikket mot den gamle trafostasjonen i Hausmannsgate 16, beliggende på toppen av en gressbakke ved Akerselva, bak Jacob
Kirke. Det ble nedsatt en styringsgruppe med representanter fra ND og Norsk Form som i løpet av våren 2003 utarbeidet en forretningsplan. Med støtte fra Næringsdepartementet og
Kulturdepartementet gikk de to organisasjoners styrer inn for å etablere aksjeselskapet "Norsk Senter for Design og Arkitektur" med ND og Norsk Form som likeverdige eiere.

"Det er med stor glede og masse forventninger vi nå registrerer at vi er "tilbake der vi startet," nemlig med et stort, flott Senter, hvor vi kan synliggjøre og forsterke det arbeidet Norsk Designråd gjør” sier adm. dir Jan R. Stavik i Norsk Designråd. Stavik legger videre vekt på at Norsk Designråd har en spennende rolle å spille i det arbeidet Nærings-og handelsdepartementet har satt i gang for et mer innovativt norsk næringsliv. ”Vi tror at oppgaven med å tilføre norsk næringsliv forståelse og kompetanse i det å samarbeide med
profesjonelle designere, er en viktig forutsetning for kreativ nyskaping i norske bedrifter. Norsk Design-og Arkitektursenter blir en glimrende arena for å sette dette arbeidet - og
resultatene av det - på den offentlige agenda” avslutter Stavik.

Senteret vil romme i alt cirka 2.400 kvadratmeter og inneholde kontorer og utstillingslokaler, konferansesaler, kafé og butikk. Det vil bli møtepunktet mellom NDs og Norsk Forms virksomhet, mellom næring og kultur. Norsk Design- og Arkitektursenter åpner høsten 2004, nesten 40 år etter at Norsk Designcentrum åpnet sine lokaler i Indeks-Huset på Solli plass.

Jan Romsaas, kunsthistoriker. Artikkelen ble først publisert i Designboken 2004.